Smerten Revisited
Tomrommet, den svarte klumpen, vondtet, smerten og ensomheten. Alle de vonde følelsene på dendårlige siden blir borte når du er der. Eller, når du er med meg, når jeg ser det skyter det tusen piler av rein smerte igjennom meg. Så nær, men så fjernt.
Du er glad i meg sier du. I øynene dine synes jeg at jeg ser kjærligheten lyse. Alle bevegelsene, alle debittesmå rykningene i ansiktet. Er det bare noe jeg ønsker å se? Eller det det faktisk der. Eller prøver du å gjemme det, legge det bort. Er det jeg som tar feil… Ser jeg feil. Ser jeg bare det jeg har lyst til å se?
Det gjør vondt når du tar på meg. Tårene presser på når du tar meg i hånda, klemmer, varmer, såsangen begynner. Samitidig så vondt at jeg må bite meg hardt i leppa og snu meg bort for å ikke begynne å gråte. Tristheten, sorgen som rir igjennom meg. Tusen piler igjen, og enda tusen til, minst.
Varmen som sprer seg i kroppen når du er nær meg. Ikke som en forelskelse, ikke som kjærlighet. Begge deler, ti ganger samtidig. Kicket av all dop i verden på en gang, bare enda, enda bedre. Det synger i alle nervene mine, lukta av deg, synet av deg, nærheten til deg. Alt spiller, alt rocker, og alt bare flyr avgårde. I en drøm av søt, herlig, nydelig rus.
Det føles så feil når du forlater meg. Det skal ikke være sånn. Vi burde jo være sammen hele tiden. Vær natt. Slippe ensomheten, slippe smerten, kjenne sangen. Sangen som bare du kan spille.
Fortvilelsen av at du nå skal flytte med han. Er det bare jeg som ser det? Maks en meter unna, et konstant overvåkende blikk. Hva gjør du nå, hvem ser du på nå. Er det der, eller er det bare noe jeg vil se? Fordi jeg er sjalu på han. Fordi han har stjålet nydeligen min.
Du er forlovet, jeg spør hva det er for noe piss. Og du svarer på en måte som føles at du er enig. Nei, du vil ikke gifte deg. Hva er poenget med å være forlovet da? Da skal man jo gifte seg vel. Være med hverandre for alltid. Du og han, eller deg og meg. Oss to eller dere to.
Er det ikke tiden vår? Skal jeg vente? Er det andre grunner? Er det enklere slik, akkurat nå?
Du ville ikke dra sa du. Du ville være hos meg. Du ville at jeg skulle komme til deg. Sitte med deg. Å da falt alt på plass. Det vonde forsvant, smerten, lidelsen. Motorsagmannen i hjertet mitt som måtte stoppe akkurat da. Når jeg satt med deg hadde han pause. Når du dro kom han tilbake med vennene sine også.
Det handler ikke å finne den du kan leve med, men å finne den du ikke kan leve foruten.
Klarer du å leve uten meg? Kan du holde følelsene dine tilbake, eller er det bare at du ser at jeg har vondt. Ikke følelser som jeg har, men medlidenhet med den ynkelige, verdiløse meg. Som står der helt alene. Tomrommet. Smerten. Sangen. Er det ingen sang?
Takten av hjertet mitt om sier (navnet ditt) —, —, – - -, – - -. Igjen, og igjen, og igjen, og igjen.
Det store svarte hullet som skriker når ikke du er der. Hullet som var der før. Så blei det borte, så forsvant du. Nå tar hullet hele meg. Fri innerst til ytterst, hver lille celle i kroppen. Det handler om å finne den man ikke kan leve foruten.
Jeg kan ikke leve uten deg… Jeg elsker deg! Jeg tror ikke på kjærliget, men jeg tror på oss. Sammen kan vi knuse hele verden. Sammen er vi sterke, sammen er vi alt. Uten deg er jeg ingenting. Uten meg, hva er du da?
Jeg ser rett inn i deg. Du ser rett inn i meg. Jeg kan ikke leve uten deg. Jeg klarer ikke denne klumpen. Jeg klarer ikke denne svarte, svære, taggete, stikkende, sviende, pumpende, dunkende, dundrende klumpen. Jeg gjør alt for deg. Jeg elsker deg…
Siste kommentarer